You get intrigued when a sixties duo is said to be "twee pop decades before the term existed," and also; Smokey's sweet hairdo helps keep the interest up. Smokey and his Sister was Connecticut siblings Viki and Larry "Smokey" Mims, and they recorded a few songs after moving to New York in the late sixties. Their music can be said to be an orchestrated form of Sunshine Pop mixed with a bit of folk music.
Columbia put out a couple of singles with them in 1967, but wouldn't release an album as they didn't have a hit. The two singles along with nine unreleased tracks from the same period did get a release when Sundazed Records put it out forty years later, in 2007. Smokey and his Sister did however get an album out in 1968 on Warner Brothers, confusingly enough both the Warner and Sundazed albums are self-titled. Hopefully someone will re-release the Warner album too as the vinyl record is difficult to get a hold of.
Success eluded them though, and little has been heard from them since the late sixties. Viki died from cancer in 2006, and Smokey is believed to live somewhere in the south. The first song he wrote told about a young man who left his home for half a century so maybe he'll return in a few years.
As mentioned in a post a few days ago I've been buying alot of used cd's at a sale at local Oslo recordstore Big Dipper. Well, I went back there yesterday and bought a few more; making the total 159. Which admittedly is insane. But still, they were cheap and most of them were in 'like new'-condition. Like many other collectors I've kinda veered away from buying cd's, last year I only bought 30-40 of them rather concentrating on vinyl. I do like cd's though, along with vinyl and cassettes. (Although my cassette-collection is small and mostly consisting of releases from friends' bands in my hometown.) Anyways, here's a complete list of what I found on Big Dipper. I can't promise there won't be more incoming.
Echo Troopers - They Said I Shouldn't Care, But I Did (1997)
Ehm..what to say about Echo Troopers..what to say.. Well, Echo Troopers is a pre-Stuntbike solo-project by Truls Haugland released on his brother Joakim's label Smalltown Supersound. This was back when the label released lo-fi indiepop gems like this. This sounds alot like, and is more than likely inspired by, Lou Barlow's bedroom projects both under his own name and with Sentridoh. That is; if his solomaterial were any good. This is a bit poppier than Barlow's noisy demos and whatnot; Haugland would refine his sound in Stuntbike, but just barely.
The cover package is a dream for collectors, a spiral pad(!) with a beautiful cover shot. The first page has an Axel Jensen quote, and the following pages some information about the record and Smalltown Supersound releases. Who knew they had released two cassettes before this record. Echo Troopers also released a split 7" with Slowburn and had tracks on collections by both Apartment and Krank Records. They Said I Shouldn't.. is filled with short and sweet songs and is, as the Slowburn-split, curiously enough still available from Norwegian mailorder Popopdrops.
Old feature returns! One update every year, this should really go faster as there's usually just a couple of songs on these vinylslabs of delight (c). Hopkirk & Lee - Beneath the Apple Tree (1998)
This one however has four, and that's probably for the better as Hopkirk & Lee didn't release anything but this seven inch. Not as Hopkirk & Lee, and not as anything else. The lead track is !Free Arthur Lee!, how can you lose with a title like that, and I first heard it on a mixtape my ex-girlfriend sent me five years ago. Last year I bought this seven inch on eBay for a reasonable amount of money.
Nobody seems to know who these two are, although cute-named blog The Finest Kiss has come up with a few tidbits of information. It seems they're named Alex Hopkirk and Ronnie Lee, and they might've recorded som demos for Island that never got released according to a post on indie/tweepop-forum Anorak. A contract with Concrete/BMG led nowhere and Hopkirk & Lee vanished without much trace.
What we are left with is this are four perfect pop songs, kinda sounds like indiepop-versions of some Laurel Canyon band. It's so slow, and it's so, so good. Have a listen:
Yes, I haven't updated this blog for a long time, mostly because my computer got busted last summer and there's been little in the ways of money around. But I've bought a new laptop and it's springtime. So that's better. Also;
1. Me and my longtime girlfriend broke up. I met a new girl right away, but it didn't last. Rebound? Anyways, single again. Did this blog get too personal all of a sudden?
2. I've started buying records again, and by that I mean both cd's and vinyl. In fact; I bought 138 cd's from a used-cd sale at the excellent record shop Big Dipper. There were alot of records I've been meaning to buy for some time now, and quite a few that my ex had. Which may not be an excellent idea. But so be it.
3. I went on tour with my friends in the excellent post-rock/old-school emo band Youth Pictures of Florence Henderson. I was their roadie, meaning I sold merch, drove the tour-bus a little and took some pictures at their shows, but mostly just drank a lot of beer and had a bloody brilliant time. In fact, the best time I've ever had. In the two and half weeks we travelled we visited Sweden, Germany, Belgium, Holland, England, the Czech Republic and Austria. Anyways, here's a tour video:
4. I made this song with a couple of the guys from Youth Pictures. It's me on vocal, Morfar on drums and Blomert on guitars.
5. This dj-thing is starting to happen, well what I do is just change records really. Mostly I've been playing with Stian from the excellent blog Heartworn Highways, he also works at the aforementioned record shop Big Dipper. We've been playing hits (and hits that should've been hits) at Revolver, Gloria Flames and Parkteatret as You're Too Obscure For Me (Hey, that's the same name as this blog!) Also; I've playing with other friends, or alone, at Q, Tilt, Black Box Theater and, like last year, at the How is Annie-festival at Parkteateret.
Last, but definitely not least; You're Too Obscure For Me will be spinning records at the Norway's best band-festival this friday. The bands playing are Youth Pictures of Florence Henderson, Monzano and Nomber 5s. This should be awesome/epic/legendary.
This saturday I'll be spinning records again with Stian from the Heartworn Highways blog. Hits all around, we'll be playing indiepop, country-rock, new wave, girlgroups, obscure sixties pop, french pop and maybe a guilty pleasure or two. The fun starts at eleven, downstairs at Revolver.
Just found out that Will Owsley - releasing records as Owsley - took his own life. Actually this happened in April, but he was so obscure I didn't find out about it until just now. He leaves behind three amazing powerpop records that always will be cherished. Here's some more info from Addicted to Vinyl.
Seems these things been happening all the time these last few months starting with Vic Chesnutts suicide in late December. Mark Linkous also took his own life a few months later. Big Star singer and bassist Alex Chilton and Andy Hummel has also passed away. And the list goes on.
New feature! I've always liked these little things, and I've been collecting them for well over a decade. Meaning I've got a lot of them stored up in my apartment. They get played too, but not as often as I'd like. I still think it's nice, in a geeky way, to have a few beers and play seven inches all night long. Anyways, I like features and I like 7" records so here goes:
The Panoply Academy Legionnaires - Diurnally Yours (2001)
The Panoply Academy play a chaotic form of indierock, too chaotic too ever attract a big following (but who cares about that anyway.) Getting started in the late 90s they were simply called The Panoply Academy, with each change within the band they changed they're bandname a little, before they were the Legionnaires they were called Corps of Engineers and before that they were Glee Club.
I bought the record around 2003, back when everything from the Secretly Canadian label appealed to me. I was already into Songs: Ohia, Danielson and others, and between customers in the record store were I worked I checked out the database for something interesting to order. Most of the stuff never came anyway, this was especially true with vinyl records , so I just ordered a lot of different records.
This one came however, but the reason I like this record has little to do with the music or the band itself, or the record label for that matter. (I also bought the acapella-cd The Unaccompanied Voice from Secretly Canadian..what's up with that?) No, the reason I like it..is the cover. Handpainted (or sprayed, probably) it looks like nothing else in my collection. I love when musicians do things like this. If you're releasing a record in a couple of hundred copies why not do something special.
"Scottish rock's evergreen love affair with The Beach Boys, The Byrds and Big Star begins a fertile new chapter with Attic Lights." - Uncut
Attic Lights spiller herlig livsbejande powerpop/vestkyst-pop med litt country og folk-rock influenser strødd over. Litt som en mer vital versjon av irske The Thrills kanskje. Bandet er naturligvis fra Glasgow, byen som ser ut til ha en utømmelig kilde av flotte pop-band å ta av. Fra gamle storheter som Teenage Fanclub, Jesus & Mary Chain, Primal Scream og Belle & Sebastian til nyere band som ex. Fannies-trommis Paul Quinn sitt Primary 5 (som er et annet band det er naturlig å sammenligne dem med).
Attic Lights' debutskive Friday Night Lights (2008) er produsert av Teenage Fanclubs nåværende trommis Francis McDonald. Her finner man låter med singalong-refrenger som Wendy og Never Get Sick Of You og ballader som Send Those Dark Eyes This Way og Winter On. Ikke innovativt og tidsriktig, men heller tidløst og nostalgisk fra en gjeng som lener seg på bysbarn som Teenage Fanclub. Her har du tre og et halvt minutt med (bittersøt) pop-lykke:
Nedenfor følger kor-sangen Yesu Ka Mkwebaze fremført av Noviciat de Soeurs Missionaires de Notre-Dame d'Afrique & Four Religious Drummers. Den kom jeg over i fjor på samleplaten Lipa Kodi Ya City Council utgitt av Mississippi Records.
Musikken på Lipa Kodi Ya City Council er i tillegg til denne Choral-låta innom såpass forskjellige sjangere som R&B, Pop, Highlife, Palm Wine og JuJu. Låtene er spilt inn mellom 1967 og 1972 i flere forskjellige afrikanske land, Yesu Ka Mkwebaze er fra Rwanda.
Hun var født Barbara Morgan men ble kjent som Sparkle Moore da hun lignet på en karakter i Dick Tracy-stripene, og ble en pioneer innen Rockabilly. Moore var helst kledd i lær, ofte sett i herreklær og med en Elvis-lignende sleik. Bare 17 år gammel turnerte hun med Gene Vincent etter å ha gitt ut debutsingelen Rock-A-Bop. Sykdom gjorde at en Grand Ole Opry konsert ikke ble noe av og året etter ble hun gravid og valgte å gi opp musikerkarrieren. Da hadde hun rukket og gi ut en singel til, Killer, som du kan høre under her. Det ble oppdaget en låt av hennes til på et senere tidspunkt, noe som gjorde at produksjonen endte opp på magre fem låter. Alle fem finner man på den anbefalelsesverdige samleplaten Good Girls Gone Bad .
Noen plater er bare dømt til å bli et kultobjekt. The Semantics' debut Powerbill var tenkt utgitt på Geffen i 1993. Det skjedde ikke, kan se for meg at det ikke trodde det ville bli mye profitt, og bandet ble oppløst kort tid etterpå. Først tre år senere fikk den en limitert utgivelse, og da bare i Japan, og selv som den ikke solgte så verst har den vært vanskelig å få tak på siden. Powerbill er klassisk powerpop i tradisjonen fra sjangerens gullalder på sent 70, tidlig 80-tall. Wings, XTC og Jellyfish er band som også kan tenkes å være inspirasjonskilder.
Millard Powers og Will Owsley delte på låtskriver og vokal-jobb, og Zak Starkey var trommis i bandet (Ben Folds spilte forøvrig trommer på et par tidligere demoer.) Det var gjennom Owsley's selvtitulerte solodebut fra 1999 at jeg oppdaget både ham og bandet. Uncut hadde funnet plass til den på lista over årets beste, og jeg kan ikke si meg uenig i dèt. I likhet med en annen nyere powerpop-helt, Jason Falkner, er det langt mellom skivene hans. Owsley fulgte opp debuten i 2003 med The Hard Way som er praktisk talt like bra som den praktfulle debuten, men siden har det dessverre vært stilt.
(Det bør vel også nevnes at han spilt med den kjente kristne artisten Amy Grant i en årrekke, samt vært duettpartner for Shania Twain. Oh, the places we'll go..) Enda verre har det fart med solokarrieren til makker Millard Powers. En enslig plate har det blitt, selvtitulert også den og gitt ut i 2001. Den er såvidt meg bekjent bare gitt ut digitalt. Powers ble i 2005 med som turnèbassist i Counting Crows, og har også siden spilt på et par av albumene deres. Zak Starkey er , som den observante kanskje har gjettet seg til, sønn av Ringo Starr og har siden nittitallet vært fast trommis i The Who, samt vært innom Oasis.
Det er relativt mange indiepop-band som peker tilbake til sekstiårene, men hva gjør vel dèt når det blir så forbannet fint som i Brown Recluse sitt tilfelle. Jeg fant dem da kikket etter band som er litt i samme gata som Beachwood Sparks og The Tyde, Brown Recluse ligner nok mest på førstnevnte av disse to. Ellers er det verdt å nevnte The Zombies og Belle & Sebastian som referanser. Fengende på en sval og fjorlett måte om det sier deg noe. Låtene er over før du vet ordet av det, men det er jo bare å sette dem på igjen.
Bandet har gitt ut to EP'er og en kassett, og det skal være en plate på gang på Slumberland Records, som nok er mer kjent for å gi ut band som liker å støye litt over popmelodiene. Den nyeste utgivelsen er å høre på Spotify, ellers er begge EP'ene til salgs på Slumberlands nettside, en av dem på cd og den andre på vinyl.
Dette er en av de flotteste pop-skivene jeg har oppdaget i de senere år, og The Magick Heads kan kanskje sammenlignes med Essex Green eller Belle & Sebastian idet de maler ut sine noe svevende popharmonier. Bandet har dog en umiskjennelig lyd av Dunedin og Flying Nun Records, byen og plateselskapet kjent for band som The Clean, The Chills og The Bats. Dette er da også Robert Scotts sideprosjekt fra The Bats, bandet som fortsatt er aktive nesten 25 år etter debuten. I The Magick Heads er det dog Jane Sinnott som tar av seg det meste av synginga, og resultatet er et band som har et renere og mer klassisk lydbilde enn The Bats.
Before We Go Under var bandets debutalbum, og kom ut i 1995 uten å sette spor etter seg på listene. Ytterligere to album fulgte senere, og i tillegg til en ep og en sjutommer er det alt de ga ut.
You're Too Obscure For Me spiller plater på How Is Annie Releasefestival førstkommende lørdag. Både Youth Pictures of Florende Henderson og Beneva Vs. Clark Nova har ny skive på trappene.
Mississippi Records er et amerikansk re-issue label som gir ut utelukkende på limitert vinyl og kassett. De har sluppet nærmere femti utgivelser på vinyl med musikk i en rekke ulike sjangere fra blant annet Thailand, Afrika, Hellas og Nord-Amerika. I tillegg finnes det en serie med miksteiper (kassettene er kun å få tak i fra deres egen platebutikk forøvrig, men kan lastes ned fra ulike nettsider.)
De første utgivelsene på Mississippi var med lokale band fra Portland, Oregon hvor labelen holder hus, men fra det femte slippet ble horisontene utvidet med samleplaten Last Kind Words med førkrigsblues samt en plate med Washington Phillips fra samme periode. Man tror Phillips spilte på et slags miniatyr-piano kalt Dolceola, og det hevdes fra mannen som spilte ham inn at han spilte et instrument som "nobody on earth could use except him." Høres må det i hvert fall.
Jeg er spesielt glad i de mange samleskivene de har gitt ut; I Don't Feel At Home In This World Anymore og Mata La Pena tar for seg blant mye annet jødisk klezmer-musikk, calypso, tex-mex, flamenco og indonesiske ballader. Andre er som nevnte Last Kind Words rettet mot amerikansk førkrigs-musikk, som gospel-platen Oh Graveyard, You Can't Hold Me Always. De to afrikanske samlerne Love is Love og Lipa Kodi Ya City Council har skapt litt kontroverser og opphetet forumdebatt da det ikke var tilkjennegitt på coveret at dette var låter samlet og gitt ut av etnologen John Storm Roberts på åttitallet. Jeg velger å se på det som naivitet og startvansker, da Mississippi såvidt jeg vet har holdt seg innenfor regelene siden den tid. Nevnte skiver er også blant de som er vanskeligst å få tak i da Mississippi da de er gitt ut i lavt opplag, og i Lipa Kodi's tilfelle ikke gitt ut i nytt opplag. Plateselskapet oppfordrer forøvrig til å spre musikken på kassett og digitalt, her kan du finne en god del av dem.
Det nyeste som har kommet fra den kanten er opptrykk av Clara Rockmore's theremin-plate fra 1977 og An Evening With Rev Louis Overstreet, som først ble gitt ut i 1962. Mississippi Records finnes ikke på verdensveven, men om du som meg helst vil ha platene på vinyl kan de bestilles fra Honest Jon's i London.
Columbia put out a couple of singles with them in 1967, but wouldn't release an album as they didn't have a hit. The two singles along with nine unreleased tracks from the same period did get a release when Sundazed Records put it out forty years later, in 2007. Smokey and his Sister did however get an album out in 1968 on Warner Brothers, confusingly enough both the Warner and Sundazed albums are self-titled. Hopefully someone will re-release the Warner album too as the vinyl record is difficult to get a hold of.
