Sparkle Moore

Hun var født Barbara Morgan men ble kjent som Sparkle Moore da hun lignet på en karakter i Dick Tracy-stripene, og ble en pioneer innen Rockabilly. Moore var helst kledd i lær, ofte sett i herreklær og med en Elvis-lignende sleik. Bare 17 år gammel turnerte hun med Gene Vincent etter å ha gitt ut debutsingelen Rock-A-Bop. Sykdom gjorde at en Grand Ole Opry konsert ikke ble noe av og året etter ble hun gravid og valgte å gi opp musikerkarrieren. Da hadde hun rukket og gi ut en singel til, Killer, som du kan høre under her. Det ble oppdaget en låt av hennes til på et senere tidspunkt, noe som gjorde at produksjonen endte opp på magre fem låter. Alle fem finner man på den anbefalelsesverdige samleplaten Good Girls Gone Bad .

The Semantics

Noen plater er bare dømt til å bli et kultobjekt. The Semantics' debut Powerbill var tenkt utgitt på Geffen i 1993. Det skjedde ikke, kan se for meg at det ikke trodde det ville bli mye profitt, og bandet ble oppløst kort tid etterpå. Først tre år senere fikk den en limitert utgivelse, og da bare i Japan, og selv som den ikke solgte så verst har den vært vanskelig å få tak på siden. Powerbill er klassisk powerpop i tradisjonen fra sjangerens gullalder på sent 70, tidlig 80-tall. Wings, XTC og Jellyfish er band som også kan tenkes å være inspirasjonskilder.

Millard Powers og Will Owsley delte på låtskriver og vokal-jobb, og Zak Starkey var trommis i bandet (Ben Folds spilte forøvrig trommer på et par tidligere demoer.) Det var gjennom Owsley's selvtitulerte solodebut fra 1999 at jeg oppdaget både ham og bandet. Uncut hadde funnet plass til den på lista over årets beste, og jeg kan ikke si meg uenig i dèt. I likhet med en annen nyere powerpop-helt, Jason Falkner, er det langt mellom skivene hans. Owsley fulgte opp debuten i 2003 med The Hard Way som er praktisk talt like bra som den praktfulle debuten, men siden har det dessverre vært stilt.

(Det bør vel også nevnes at han spilt med den kjente kristne artisten Amy Grant i en årrekke, samt vært duettpartner for Shania Twain. Oh, the places we'll go..)
Enda verre har det fart med solokarrieren til makker Millard Powers. En enslig plate har det blitt, selvtitulert også den og gitt ut i 2001. Den er såvidt meg bekjent bare gitt ut digitalt. Powers ble i 2005 med som turnèbassist i Counting Crows, og har også siden spilt på et par av albumene deres. Zak Starkey er , som den observante kanskje har gjettet seg til, sønn av Ringo Starr og har siden nittitallet vært fast trommis i The Who, samt vært innom Oasis.

Brown Recluse

Det er relativt mange indiepop-band som peker tilbake til sekstiårene, men hva gjør vel dèt når det blir så forbannet fint som i Brown Recluse sitt tilfelle. Jeg fant dem da kikket etter band som er litt i samme gata som Beachwood Sparks og The Tyde, Brown Recluse ligner nok mest på førstnevnte av disse to. Ellers er det verdt å nevnte The Zombies og Belle & Sebastian som referanser. Fengende på en sval og fjorlett måte om det sier deg noe. Låtene er over før du vet ordet av det, men det er jo bare å sette dem på igjen.

Bandet har gitt ut to EP'er og en kassett, og det skal være en plate på gang på Slumberland Records, som nok er mer kjent for å gi ut band som liker å støye litt over popmelodiene. Den nyeste utgivelsen er å høre på Spotify, ellers er begge EP'ene til salgs på Slumberlands nettside, en av dem på cd og den andre på vinyl.