You're Too Obscure For Me DJ-Gig

This saturday I'll be spinning records again with Stian from the Heartworn Highways blog. Hits all around, we'll be playing indiepop, country-rock, new wave, girlgroups, obscure sixties pop, french pop and maybe a guilty pleasure or two. The fun starts at eleven, downstairs at Revolver.

Will Owsley RIP

Just found out that Will Owsley - releasing records as Owsley - took his own life. Actually this happened in April, but he was so obscure I didn't find out about it until just now. He leaves behind three amazing powerpop records that always will be cherished. Here's some more info from Addicted to Vinyl.

Seems these things been happening all the time these last few months starting with Vic Chesnutts suicide in late December. Mark Linkous also took his own life a few months later. Big Star singer and bassist Alex Chilton and Andy Hummel has also passed away. And the list goes on.

Seven Inch #1

New feature! I've always liked these little things, and I've been collecting them for well over a decade. Meaning I've got a lot of them stored up in my apartment. They get played too, but not as often as I'd like. I still think it's nice, in a geeky way, to have a few beers and play seven inches all night long. Anyways, I like features and I like 7" records so here goes:

The Panoply Academy Legionnaires - Diurnally Yours (2001)

The Panoply Academy play a chaotic form of indierock, too chaotic too ever attract a big following (but who cares about that anyway.) Getting started in the late 90s they were simply called The Panoply Academy, with each change within the band they changed they're bandname a little, before they were the Legionnaires they were called Corps of Engineers and before that they were Glee Club.

I bought the record around 2003, back when everything from the Secretly Canadian label appealed to me. I was already into Songs: Ohia, Danielson and others, and between customers in the record store were I worked I checked out the database for something interesting to order. Most of the stuff never came anyway, this was especially true with vinyl records , so I just ordered a lot of different records.

This one came however, but the reason I like this record has little to do with the music or the band itself, or the record label for that matter. (I also bought the acapella-cd The Unaccompanied Voice from Secretly Canadian..what's up with that?) No, the reason I like it..is the cover. Handpainted (or sprayed, probably) it looks like nothing else in my collection. I love when musicians do things like this. If you're releasing a record in a couple of hundred copies why not do something special.

DJ at Internasjonalen tomorrow

I'll be spinning records with Stian from the Heartworn Highways blog at Internasjonalen tomorrow. More about it on his blog.

Attic Lights

"Scottish rock's evergreen love affair with The Beach Boys, The Byrds and Big Star begins a fertile new chapter with Attic Lights." - Uncut

Attic Lights spiller herlig livsbejande powerpop/vestkyst-pop med litt country og folk-rock influenser strødd over. Litt som en mer vital versjon av irske The Thrills kanskje. Bandet er naturligvis fra Glasgow, byen som ser ut til ha en utømmelig kilde av flotte pop-band å ta av. Fra gamle storheter som Teenage Fanclub, Jesus & Mary Chain, Primal Scream og Belle & Sebastian til nyere band som ex. Fannies-trommis Paul Quinn sitt Primary 5 (som er et annet band det er naturlig å sammenligne dem med).

Attic Lights' debutskive Friday Night Lights (2008) er produsert av Teenage Fanclubs nåværende trommis Francis McDonald. Her finner man låter med singalong-refrenger som Wendy og Never Get Sick Of You og ballader som Send Those Dark Eyes This Way og Winter On. Ikke innovativt og tidsriktig, men heller tidløst og nostalgisk fra en gjeng som lener seg på bysbarn som Teenage Fanclub. Her har du tre og et halvt minutt med (bittersøt) pop-lykke:

Mississippi Records #2

Nedenfor følger kor-sangen Yesu Ka Mkwebaze fremført av Noviciat de Soeurs Missionaires de Notre-Dame d'Afrique & Four Religious Drummers. Den kom jeg over i fjor på samleplaten Lipa Kodi Ya City Council utgitt av Mississippi Records.

Musikken på Lipa Kodi Ya City Council er i tillegg til denne Choral-låta innom såpass forskjellige sjangere som R&B, Pop, Highlife, Palm Wine og JuJu. Låtene er spilt inn mellom 1967 og 1972 i flere forskjellige afrikanske land, Yesu Ka Mkwebaze er fra Rwanda.

Sparkle Moore

Hun var født Barbara Morgan men ble kjent som Sparkle Moore da hun lignet på en karakter i Dick Tracy-stripene, og ble en pioneer innen Rockabilly. Moore var helst kledd i lær, ofte sett i herreklær og med en Elvis-lignende sleik. Bare 17 år gammel turnerte hun med Gene Vincent etter å ha gitt ut debutsingelen Rock-A-Bop. Sykdom gjorde at en Grand Ole Opry konsert ikke ble noe av og året etter ble hun gravid og valgte å gi opp musikerkarrieren. Da hadde hun rukket og gi ut en singel til, Killer, som du kan høre under her. Det ble oppdaget en låt av hennes til på et senere tidspunkt, noe som gjorde at produksjonen endte opp på magre fem låter. Alle fem finner man på den anbefalelsesverdige samleplaten Good Girls Gone Bad .

The Semantics

Noen plater er bare dømt til å bli et kultobjekt. The Semantics' debut Powerbill var tenkt utgitt på Geffen i 1993. Det skjedde ikke, kan se for meg at det ikke trodde det ville bli mye profitt, og bandet ble oppløst kort tid etterpå. Først tre år senere fikk den en limitert utgivelse, og da bare i Japan, og selv som den ikke solgte så verst har den vært vanskelig å få tak på siden. Powerbill er klassisk powerpop i tradisjonen fra sjangerens gullalder på sent 70, tidlig 80-tall. Wings, XTC og Jellyfish er band som også kan tenkes å være inspirasjonskilder.

Millard Powers og Will Owsley delte på låtskriver og vokal-jobb, og Zak Starkey var trommis i bandet (Ben Folds spilte forøvrig trommer på et par tidligere demoer.) Det var gjennom Owsley's selvtitulerte solodebut fra 1999 at jeg oppdaget både ham og bandet. Uncut hadde funnet plass til den på lista over årets beste, og jeg kan ikke si meg uenig i dèt. I likhet med en annen nyere powerpop-helt, Jason Falkner, er det langt mellom skivene hans. Owsley fulgte opp debuten i 2003 med The Hard Way som er praktisk talt like bra som den praktfulle debuten, men siden har det dessverre vært stilt.

(Det bør vel også nevnes at han spilt med den kjente kristne artisten Amy Grant i en årrekke, samt vært duettpartner for Shania Twain. Oh, the places we'll go..)
Enda verre har det fart med solokarrieren til makker Millard Powers. En enslig plate har det blitt, selvtitulert også den og gitt ut i 2001. Den er såvidt meg bekjent bare gitt ut digitalt. Powers ble i 2005 med som turnèbassist i Counting Crows, og har også siden spilt på et par av albumene deres. Zak Starkey er , som den observante kanskje har gjettet seg til, sønn av Ringo Starr og har siden nittitallet vært fast trommis i The Who, samt vært innom Oasis.

Brown Recluse

Det er relativt mange indiepop-band som peker tilbake til sekstiårene, men hva gjør vel dèt når det blir så forbannet fint som i Brown Recluse sitt tilfelle. Jeg fant dem da kikket etter band som er litt i samme gata som Beachwood Sparks og The Tyde, Brown Recluse ligner nok mest på førstnevnte av disse to. Ellers er det verdt å nevnte The Zombies og Belle & Sebastian som referanser. Fengende på en sval og fjorlett måte om det sier deg noe. Låtene er over før du vet ordet av det, men det er jo bare å sette dem på igjen.

Bandet har gitt ut to EP'er og en kassett, og det skal være en plate på gang på Slumberland Records, som nok er mer kjent for å gi ut band som liker å støye litt over popmelodiene. Den nyeste utgivelsen er å høre på Spotify, ellers er begge EP'ene til salgs på Slumberlands nettside, en av dem på cd og den andre på vinyl.

The Magick Heads - Before We Go Under

Dette er en av de flotteste pop-skivene jeg har oppdaget i de senere år, og The Magick Heads kan kanskje sammenlignes med Essex Green eller Belle & Sebastian idet de maler ut sine noe svevende popharmonier. Bandet har dog en umiskjennelig lyd av Dunedin og Flying Nun Records, byen og plateselskapet kjent for band som The Clean, The Chills og The Bats. Dette er da også Robert Scotts sideprosjekt fra The Bats, bandet som fortsatt er aktive nesten 25 år etter debuten. I The Magick Heads er det dog Jane Sinnott som tar av seg det meste av synginga, og resultatet er et band som har et renere og mer klassisk lydbilde enn The Bats.

Before We Go Under var bandets debutalbum, og kom ut i 1995 uten å sette spor etter seg på listene. Ytterligere to album fulgte senere, og i tillegg til en ep og en sjutommer er det alt de ga ut.

Platespilling

You're Too Obscure For Me spiller plater på How Is Annie Releasefestival førstkommende lørdag. Både Youth Pictures of Florende Henderson og Beneva Vs. Clark Nova har ny skive på trappene.

Mississippi Records

Mississippi Records er et amerikansk re-issue label som gir ut utelukkende på limitert vinyl og kassett. De har sluppet nærmere femti utgivelser på vinyl med musikk i en rekke ulike sjangere fra blant annet Thailand, Afrika, Hellas og Nord-Amerika. I tillegg finnes det en serie med miksteiper (kassettene er kun å få tak i fra deres egen platebutikk forøvrig, men kan lastes ned fra ulike nettsider.)


De første utgivelsene på Mississippi var med lokale band fra Portland, Oregon hvor labelen holder hus, men fra det femte slippet ble horisontene utvidet med samleplaten Last Kind Words med førkrigsblues samt en plate med Washington Phillips fra samme periode. Man tror Phillips spilte på et slags miniatyr-piano kalt Dolceola, og det hevdes fra mannen som spilte ham inn at han spilte et instrument som "nobody on earth could use except him." Høres må det i hvert fall.


Jeg er spesielt glad i de mange samleskivene de har gitt ut; I Don't Feel At Home In This World Anymore og Mata La Pena tar for seg blant mye annet jødisk klezmer-musikk, calypso, tex-mex, flamenco og indonesiske ballader. Andre er som nevnte Last Kind Words rettet mot amerikansk førkrigs-musikk, som gospel-platen Oh Graveyard, You Can't Hold Me Always. De to afrikanske samlerne Love is Love og Lipa Kodi Ya City Council har skapt litt kontroverser og opphetet forumdebatt da det ikke var tilkjennegitt på coveret at dette var låter samlet og gitt ut av etnologen John Storm Roberts på åttitallet. Jeg velger å se på det som naivitet og startvansker, da Mississippi såvidt jeg vet har holdt seg innenfor regelene siden den tid. Nevnte skiver er også blant de som er vanskeligst å få tak i da Mississippi da de er gitt ut i lavt opplag, og i Lipa Kodi's tilfelle ikke gitt ut i nytt opplag. Plateselskapet oppfordrer forøvrig til å spre musikken på kassett og digitalt, her kan du finne en god del av dem.


Det nyeste som har kommet fra den kanten er opptrykk av Clara Rockmore's theremin-plate fra 1977 og An Evening With Rev Louis Overstreet, som først ble gitt ut i 1962. Mississippi Records finnes ikke på verdensveven, men om du som meg helst vil ha platene på vinyl kan de bestilles fra Honest Jon's i London.