De første utgivelsene på Mississippi var med lokale band fra Portland, Oregon hvor labelen holder hus, men fra det femte slippet ble horisontene utvidet med samleplaten Last Kind Words med førkrigsblues samt en plate med Washington Phillips fra samme periode. Man tror Phillips spilte på et slags miniatyr-piano kalt Dolceola, og det hevdes fra mannen som spilte ham inn at han spilte et instrument som "nobody on earth could use except him." Høres må det i hvert fall.
Jeg er spesielt glad i de mange samleskivene de har gitt ut; I Don't Feel At Home In This World Anymore og Mata La Pena tar for seg blant mye annet jødisk klezmer-musikk, calypso, tex-mex, flamenco og indonesiske ballader. Andre er som nevnte Last Kind Words rettet mot amerikansk førkrigs-musikk, som gospel-platen Oh Graveyard, You Can't Hold Me Always. De to afrikanske samlerne Love is Love og Lipa Kodi Ya City Council har skapt litt kontroverser og opphetet forumdebatt da det ikke var tilkjennegitt på coveret at dette var låter samlet og gitt ut av etnologen John Storm Roberts på åttitallet. Jeg velger å se på det som naivitet og startvansker, da Mississippi såvidt jeg vet har holdt seg innenfor regelene siden den tid. Nevnte skiver er også blant de som er vanskeligst å få tak i da Mississippi da de er gitt ut i lavt opplag, og i Lipa Kodi's tilfelle ikke gitt ut i nytt opplag. Plateselskapet oppfordrer forøvrig til å spre musikken på kassett og digitalt, her kan du finne en god del av dem.
Det nyeste som har kommet fra den kanten er opptrykk av Clara Rockmore's theremin-plate fra 1977 og An Evening With Rev Louis Overstreet, som først ble gitt ut i 1962. Mississippi Records finnes ikke på verdensveven, men om du som meg helst vil ha platene på vinyl kan de bestilles fra Honest Jon's i London.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar