The Semantics

Noen plater er bare dømt til å bli et kultobjekt. The Semantics' debut Powerbill var tenkt utgitt på Geffen i 1993. Det skjedde ikke, kan se for meg at det ikke trodde det ville bli mye profitt, og bandet ble oppløst kort tid etterpå. Først tre år senere fikk den en limitert utgivelse, og da bare i Japan, og selv som den ikke solgte så verst har den vært vanskelig å få tak på siden. Powerbill er klassisk powerpop i tradisjonen fra sjangerens gullalder på sent 70, tidlig 80-tall. Wings, XTC og Jellyfish er band som også kan tenkes å være inspirasjonskilder.

Millard Powers og Will Owsley delte på låtskriver og vokal-jobb, og Zak Starkey var trommis i bandet (Ben Folds spilte forøvrig trommer på et par tidligere demoer.) Det var gjennom Owsley's selvtitulerte solodebut fra 1999 at jeg oppdaget både ham og bandet. Uncut hadde funnet plass til den på lista over årets beste, og jeg kan ikke si meg uenig i dèt. I likhet med en annen nyere powerpop-helt, Jason Falkner, er det langt mellom skivene hans. Owsley fulgte opp debuten i 2003 med The Hard Way som er praktisk talt like bra som den praktfulle debuten, men siden har det dessverre vært stilt.

(Det bør vel også nevnes at han spilt med den kjente kristne artisten Amy Grant i en årrekke, samt vært duettpartner for Shania Twain. Oh, the places we'll go..)
Enda verre har det fart med solokarrieren til makker Millard Powers. En enslig plate har det blitt, selvtitulert også den og gitt ut i 2001. Den er såvidt meg bekjent bare gitt ut digitalt. Powers ble i 2005 med som turnèbassist i Counting Crows, og har også siden spilt på et par av albumene deres. Zak Starkey er , som den observante kanskje har gjettet seg til, sønn av Ringo Starr og har siden nittitallet vært fast trommis i The Who, samt vært innom Oasis.